Jeg fikk en utfordring i gĂ„râŠâŠ.
noen som Ăžnsket at jeg skulle skrive om min veg bort fra ensomhetsfĂžlelsenâŠâŠ.og da tenker jeg den vonde, sĂ„re fĂžlelsen av Ă„ fĂžle seg alene, midt i et samfunn med mange mennesker rundt meg. Men ogsĂ„ nĂ„r jeg er helt alene et sted, som f.eks. pĂ„ et fjell som dette đ«Ł
Jeg har vĂŠrt usikker pĂ„ om jeg tĂžr vĂŠre sĂ„ Ă„pen og sĂ„rbar. Men motivasjonen min i dag er, at hvis det kan hjelpe ett menneske videre pĂ„ sin veg, sĂ„ er det verdt Ă„penheten đ
Dette er virkelig bare min historie, ingen lĂŠrebok om hvordan andre skal fĂ„ det tilâŠ..
husk det!
Jeg er en godt voksen dame som reflekterer og tenker, HELE TIDEN, virkelig! Og det har jeg gjort sĂ„ langt tilbake som jeg kan huske. Jeg tror det er en egenskap som har hjulpet meg ang. dagens tema. Men ikke det alene. SĂ„âŠâŠ
Jeg har mange smĂ„ og store teknikker som hjelper meg til Ă„ trives, i det livet jeg lever til enhver tid đ
- Jeg âbrukerâ naturen for alt det er verdt. Jeg drar pĂ„ tur, selv om jeg av og til kjenner pĂ„ vemodet av Ă„ vĂŠre alene. For jeg vet at nesten alltid, sĂ„ skjer det ting pĂ„ turenâŠ..som setter ting i perspektiv for meg. F.eks. ser jeg dyr, mĂžter noen som oppriktig vil slĂ„ av en prat, fĂ„r med meg vakre Ăžyeblikksbilder. Og disse tingene gjĂžr at jeg ikke fĂžler meg alene. Jeg er jo en del av noe stort/stĂžrre enn meg selv.
- MEN, sukk, av og til funker det ikke. RastlĂžsheten og ensomheten hugger tak inni meg. En gang satt jeg alene ved et bĂ„l og grĂ„t. GrĂ„t til jeg gikk tom for tĂ„rer og ble sint. Sint pĂ„ Gud, sint pĂ„ det jeg tror finnes et sted der uteâŠâŠsint fordi jeg ikke ville fĂžle meg ensomâŠ..jeg snakket ut i lufta, travet og gikk i sinne. Og helt plutselig, helt âav seg selvâ, sĂ„ ble jeg totalt rolig inni meg. Hva skjedde? Jeg vet ikke. Kanskje finnes det en Gud, eller kanskje det bare var lurt Ă„ ârase i vegâ, fĂ„ tĂžmt seg. Det er ikke viktig for meg hva det var, bare at etter denne hendelsen (for kanskje 10-15 Ă„r siden), sĂ„ fant jeg en indre ro som har blitt i meg de fleste dager etterpĂ„.
- Jeg bruker ogsĂ„ musikk som terapi, pĂ„ en mĂ„te. Ikke alltid, men nĂ„r andre ting ikke fungerer. Musikk som jeg liker. BjĂžrn EidsvĂ„g er en favoritt, men jeg liker mye forskjellig. Musikken gjĂžr ogsĂ„ sitt til at jeg drĂžmmer meg bort, bort fra meg selv. Tekster og melodier âŠ..đ
- SĂ„ er jeg fysisk aktiv. Og jeg er virkelig ikke av de superspreke, bare sĂ„ det er sagt. Men jeg er sta! Og jeg er sĂ„ sta, at nĂ„r andre trener for Ă„ fĂ„ fremgangâŠ..sĂ„ sier jeg at jeg trener for Ă„ holde ved like og gjennomfĂžre. Jeg kan dra pĂ„ lĂžp alene, og fĂžler likevel tilhĂžrighet med de andre som lĂžper. Kanskje mest fordi jeg danner baktroppen, sammen med andre som ogsĂ„ har ulike utfordringer Ă„ kjempe med đ
- Trening/fysisk aktivitet gjĂžr at kroppen produserer âlykkestofferâ. Jeg velger Ă„ bruke det ordet. Jeg blir kreativ og positiv, noen ganger etter bare fĂ„ minutterâŠ.. andre ganger tar det minst en halvtime. Men nesten alltid snur hodet mitt til det bedre. Derfor sier jeg ânaturen og fysisk aktivitet er beste medisin i hele verden â đ og jeg har mĂžtt mange mennesker som har bekreftet den pĂ„standen.
- Jeg har ulike smĂ„ og store lidenskaper, som jeg velger Ă„ gjĂžre alene (som regel). Jeg er nok det folk vil kalle en âeinstĂžingâ, men samtidig kan jeg vĂŠre veldig sosial ogsĂ„ đ«Ł hagearbeid, hjelpe de voksne barna mine, vĂŠre til hjelp og nytte for andre, strikke, puzzle m.m. Aktiviteter som gjĂžr at tiden flyr, og jeg fĂžler meg vel.
- Jeg kjenner ogsÄ pÄ tilfredsstillelse ved Ä skape, sette meg ulike oppnÄelige mÄl som jeg nÄr, kjenne pÄ mestringsfÞlelsen bÄde privat og pÄ jobb.
- Jeg kan, pĂ„ dĂ„rlige dager, finne frem dvd/filmer som ârĂžrerâ ved fĂžlelsene mine. Det hjelper nesten alltid.
- Og jeg har bekjente og en nĂŠr person, som dessverre har det mye verre enn meg. Har ogsĂ„ mistet noen i livet mitt, pga sykdom. De hjelper meg til Ă„ sette mitt eget liv i et stĂžrre perspektiv. Om jeg synes livet er ensomt og trist, sĂ„ har disse personene det tusen ganger verre. Kanskje slemt, eller teit av meg Ă„ tenke slik, men de fĂ„r meg til Ă„ verdsette de smĂ„ tingene i mitt hverdagsliv, mye hĂžyere. Jeg har f.eks. tidligere skrevet om en venn som har Parkinson, og som bor pĂ„ sykehjem. Hans sykdom har bare ett utfall, sĂ„nn det ser ut nĂ„. Det er Ă„ bli stadig mer hjelpetrengende đ„Č jeg kan farte og bevege meg omtrent akkurat nĂ„r jeg vil. Han sitter i en rullestol og har sĂ„ godt som ikke noe sprĂ„k lenger. Jeg besĂžker han fordi jeg tror han setter pris pĂ„ det, og fordi det gir meg mye tilbake đ kanskje vil jeg bli besĂžksvenn for flere, nĂ„r jeg blir pensjonist đ€
Jeg har kanskje vĂŠrt innom de tingene som hjelper meg mest i hverdagen. Jeg strever litt med at jeg veldig ofte tenker og reflekterer annerledes enn folk rundt meg. Det gjĂžr at jeg trekker meg unna folk. Jeg er âallergiskâ mot negativitet og holder meg unna der jeg kan. Jeg trekker meg bort fra negative mennesker, slĂ„r av radio og tv nĂ„r det er debatter og âtjatringâ, som jeg kaller det. Det gjĂžr at jeg ender mye opp alene, men jeg er sĂ„nn og vil vĂŠre sĂ„nnâŠ..og da er ensomhet prisen jeg mĂ„ betale. Det hjelper Ă„ akseptere det, da fĂžler jeg ikke pĂ„ ensomheten som noe negativt. Jeg jobber med tankene mine, det meste sitter i hodet.
I fjor jul feiret jeg hĂžytiden pĂ„ hytta, alene. Og det var bare godt. Jeg styrte tankene mine positivt, og koste meg đ
Bildet over symboliserer for meg:â Jeg har hele verden for mine fĂžtter. Det er opp til meg Ă„ ta vare pĂ„ den muligheten!â
Det er ikke alltid enkelt, men sÄnn er livet.
OgâŠ
noen ganger hjelper det Ä bare vente til det vonde forsvinner av seg selv (bare at jeg kan ikke sitte i ro og vente pÄ at det skal forsvinne, da blir det bare verre. Jeg mÄ prÞve noe av det jeg har nevnt over).
HĂ„per dette var svar pĂ„ utfordringen jeg fikk đ
Jeg er ikke ensom, men jeg er alene. Jeg trives best i eget selskap, men kan ogsĂ„ dra pĂ„ turer med andre. Tror ensomhet blir vĂŠrende om man overtenker for mye. Jeg har innfunnet meg med Ă„ vĂŠre alene og gjĂžr det beste ut av det. Ting blir ikke bedre av Ă„ ha gjentagende tanker om at man er alene. Aksepter ting og brĂ„tt blir ting mye lysere, uventede ting dukker opp og de gode stundene blir bĂ„de lengre og flere. Man kan ha mĂžrke tunge stunder, grĂ„te og rase, men man mĂ„ ikke vĂŠre der over tid. Med skilsmisse og kreftdiagnose, sĂ„ har verden ikke alltid vist meg en glitrende side. Man mĂ„ bare ikke tenke sĂ„ mye pĂ„ ting man ikke fĂ„r gjort noe med. Man mĂ„ finne ting som gir en glede og gjĂžre mer av det. For endel Ă„r siden gjorde jeg en “opprensk” i personer rundt meg. Gjorde et valg om hvem jeg ville tilbringe tid med og hvilke jeg ville kutte ut for Ă„ fĂ„ en bedre hverdag.
â€ïž
â Jeg har hele verden for mine fĂžtter. Det er opp til meg Ă„ ta vare pĂ„ den muligheten!â denne setningen er bare gull!
Kjenner meg igjen i mye her – og naturen er min stĂžrste hjelper -og det at jeg kan rydde tankene mine – sortere – noe som tar tid Ă„ lĂŠre. Tusen takk for din deling.
â€ïž takk for god tilbakemelding