For mange Är siden, da barna mine var smÄ sÄ var vi pÄ Dnt-tur til Mofjellstulen. Min far skulle fortelle om det som skjedde der oppe, 5.mai 1945. Han var spesielt emosjonell denne dagen, og trudde det var fordi barnebarna satt og hÞrte pÄ han.
NÄr jeg forteller historien nÄ, sÄ er det min opplevelse fra denne dagen og hva jeg husker.
5.mai 1945âŠ.det banker hardt pĂ„ dĂžra i huset som min far bodde, og sov i 2.etasje. Han hĂžrer stĂžvler i trappa, dĂžra til soverommet Ă„pnes og han blir beordret til Ă„ stĂ„ opp, kle seg og gĂ„ ned i stua. Hele tiden med vĂ„pen rettet mot seg.
Nede i stua sitter noen av vennene hans, tatt som gisler i tilfelle han finner pĂ„ noe tull. Tyskerne viser han et kart, og vil at han skal vise dem hytta hvor det er vĂ„penslipp ved og motstandsfolk i. Han fĂ„r klar beskjed om at hvis han ikke gjĂžr som de sier, sĂ„ blir han og vennene skutt đ€
De gĂ„r samlet ut av huset, gislene og noen fĂ„ tyskere blir igjen i stua. For at ingen skal vite hvor de skal, sĂ„ velger de en skikkelig omveg. Men snart er de pĂ„ stien mot hytta. Min far er godt kjent, han jobber som skogsforvalter her. I hodet hans raser det tanker rundt, hvordan skal han klare Ă„ komme seg unna samtidig som ingen blir drept đ€ og er det folk i hytta nĂ„ (de var ikke der hele tiden).
Far er sprek, gÄr fort, men det er tyskerne ogsÄ. Han gÄr foran, sammen med han som tydeligvis bestemmer. VÄpenet dyttes med jevne mellomrom i nakken/ryggen hans. Far fortalte at tennene hans kapret av seg selv, sÄ redd var han (jeg tenker at det er umulig Ä forstÄ slik redsel for meg som bare har opplevd fred).
De nĂŠrmer seg en bratt bakke opp mot hytta. Far sier, hĂžyt, ânĂ„ er vi der snartâ. Da gis det ordre om Ă„ spre folkene til hver side, men de finner ingen hytte. Sjefen selv blir irritert pĂ„ far. Men far sier, âvi er der snartâ. Ok, sjefen beordrer folkene pĂ„ plass igjen, men fĂžr de rekker det begynner far Ă„ gĂ„. Fort, fort opp bakken. Han merker at de henger litt etter. SĂ„, nesten helt oppe, roper far, ânĂ„ er vi herâ. Han roper hĂžyt, i hĂ„p om at hvis det er noen i hytta sĂ„ kan de hĂžre han og rĂžmme.
De hÞrer han, sitter egentlig og spiser frokost. En og en rÞmmer de ut dÞra, kaster hÄndgranater i hÄp om at det skal redde dem. Det blir skuddveksling. En tysk soldat blir truffet og dÞr. Far kaster seg ned pÄ bakken, later som om han er dÞd.
Etter en stund opphĂžrer skuddvekslingen og hytta er omringet. De som var inne i hytta har klart Ă„ rĂžmme.
Tyskerne leter rundt, fÞr de setter fyr pÄ hytta. Tyskeren som dÞde blir lagt pÄ en hjemmesnekret bÄre, av materialer de fant der oppe. Far og noen flere bÊrer bÄren ned til vegen, hvor en bil ventet.
Det viser seg at bÄren er litt for lang for lasteplanet til bilen. Tyskerne blir veldig opptatt av dette. Far ser pÄ tyskeren som passer pÄ han, gir han tegn til at han mÄ tisse. Tyskeren nikker. Far gÄr bak ei gran, ser at de er veldig opptatte, sÄ han sniker seg litt lenger bort. Og litt lenger bort. Og sÄ legger han pÄ sprang.
Han lÞper i skogen, pÄ vegen tÞr han ikke lÞpe. Han lÞper ca 2 mil, langt. Da er han fremme ved gÄrden hvor hans mor er hjemme. Han ber om litt mat, varme klÊr og noe Ä sove i. SÄ lÞper han og gjemmer seg i en hule i et fjell, ikke langt unna.
Han, og andre nordmenn, har hÞrt at freden egentlig vil komme nÄ. Han har gjort avtale med sin mor om hvordan hun skal varsle nÄr det er trygt Ä komme hjem.
Jeg kan egentlig ikke forestille meg hvilke tanker og fortvilelse han hadde der i hula si. Men etter 3 dager varsler moren hans, freden har kommet til Norge.
Vel tilbake fĂ„r han vite at det gikk bra med alle vennene hans ogsĂ„ đ
Det var ikke ofte far snakket om krigen, til meg. Han var mest opptatt av at vi skulle vĂŠre fornĂžyd med det livet vi har. Og ingen skal skremmes for Ă„ bygge fred. Vi mĂ„ jobbe for den indre, gode motivasjonen til fred mellom mennesker. Jeg lĂŠrte mye av han đ jeg savner han veldig â€ïž