For mange år siden, da barna mine var små så var vi på Dnt-tur til Mofjellstulen. Min far skulle fortelle om det som skjedde der oppe, 5.mai 1945. Han var spesielt emosjonell denne dagen, og trudde det var fordi barnebarna satt og hørte på han.
Når jeg forteller historien nå, så er det min opplevelse fra denne dagen og hva jeg husker.
5.mai 1945….det banker hardt på døra i huset som min far bodde, og sov i 2.etasje. Han hører støvler i trappa, døra til soverommet åpnes og han blir beordret til å stå opp, kle seg og gå ned i stua. Hele tiden med våpen rettet mot seg.
Nede i stua sitter noen av vennene hans, tatt som gisler i tilfelle han finner på noe tull. Tyskerne viser han et kart, og vil at han skal vise dem hytta hvor det er våpenslipp ved og motstandsfolk i. Han får klar beskjed om at hvis han ikke gjør som de sier, så blir han og vennene skutt 
De går samlet ut av huset, gislene og noen få tyskere blir igjen i stua. For at ingen skal vite hvor de skal, så velger de en skikkelig omveg. Men snart er de på stien mot hytta. Min far er godt kjent, han jobber som skogsforvalter her. I hodet hans raser det tanker rundt, hvordan skal han klare å komme seg unna samtidig som ingen blir drept og er det folk i hytta nå (de var ikke der hele tiden).
Far er sprek, går fort, men det er tyskerne også. Han går foran, sammen med han som tydeligvis bestemmer. Våpenet dyttes med jevne mellomrom i nakken/ryggen hans. Far fortalte at tennene hans kapret av seg selv, så redd var han (jeg tenker at det er umulig å forstå slik redsel for meg som bare har opplevd fred).
De nærmer seg en bratt bakke opp mot hytta. Far sier, høyt, “nå er vi der snart”. Da gis det ordre om å spre folkene til hver side, men de finner ingen hytte. Sjefen selv blir irritert på far. Men far sier, “vi er der snart”. Ok, sjefen beordrer folkene på plass igjen, men før de rekker det begynner far å gå. Fort, fort opp bakken. Han merker at de henger litt etter. Så, nesten helt oppe, roper far, “nå er vi her”. Han roper høyt, i håp om at hvis det er noen i hytta så kan de høre han og rømme.
De hører han, sitter egentlig og spiser frokost. En og en rømmer de ut døra, kaster håndgranater i håp om at det skal redde dem. Det blir skuddveksling. En tysk soldat blir truffet og dør. Far kaster seg ned på bakken, later som om han er død.
Etter en stund opphører skuddvekslingen og hytta er omringet. De som var inne i hytta har klart å rømme.
Tyskerne leter rundt, før de setter fyr på hytta. Tyskeren som døde blir lagt på en hjemmesnekret båre, av materialer de fant der oppe. Far og noen flere bærer båren ned til vegen, hvor en bil ventet.
Det viser seg at båren er litt for lang for lasteplanet til bilen. Tyskerne blir veldig opptatt av dette. Far ser på tyskeren som passer på han, gir han tegn til at han må tisse. Tyskeren nikker. Far går bak ei gran, ser at de er veldig opptatte, så han sniker seg litt lenger bort. Og litt lenger bort. Og så legger han på sprang.
Han løper i skogen, på vegen tør han ikke løpe. Han løper ca 2 mil, langt. Da er han fremme ved gården hvor hans mor er hjemme. Han ber om litt mat, varme klær og noe å sove i. Så løper han og gjemmer seg i en hule i et fjell, ikke langt unna.
Han, og andre nordmenn, har hørt at freden egentlig vil komme nå. Han har gjort avtale med sin mor om hvordan hun skal varsle når det er trygt å komme hjem.
Jeg kan egentlig ikke forestille meg hvilke tanker og fortvilelse han hadde der i hula si. Men etter 3 dager varsler moren hans, freden har kommet til Norge.
Vel tilbake får han vite at det gikk bra med alle vennene hans også 
Det var ikke ofte far snakket om krigen, til meg. Han var mest opptatt av at vi skulle være fornøyd med det livet vi har. Og ingen skal skremmes for å bygge fred. Vi må jobbe for den indre, gode motivasjonen til fred mellom mennesker. Jeg lærte mye av han jeg savner han veldig 