Jeg har lyst til Ä fortelle dere historien om den siste trefningen, under 2.verdenskrig, som var pÄ norsk jord (slik jeg har forstÄtt det).
Jeg levde ikke da, for 80 Ă„r siden, men det gjorde min far. Og han ble en del av den siste trefningenâŠâŠdenne historien er sann, men fritt gjenfortalt av meg, slik jeg husker at han fortalte den nĂ„r vi var pĂ„ tur til Mofjellstulen hver 8.mai i mange Ă„r â€ïž
Det var 5.mai 1945âŠâŠde hadde hĂžrt rykter om at krigen nĂŠrmet seg slutten, de ventet bare pĂ„ den endelige beskjeden om at freden var et faktum.
Far vÄkner tidlig pÄ morgenen, av tyske soldater som befaler han til Ä vise hvor hytta til motstandsbevegelsen var. De visste at den var et sted oppi skogen, nÊr der far bodde. Han var lommekjent i omrÄdet, han var skogsbestyrer der.
I stua, der far bodde, hadde tyskerne tatt noen av fars naboer/venner som gisler. Hvis han fant pÄ noe tull, sÄ ville de bli skutt. Han visste at det sannsynligvis var folk i hytta, det var ogsÄ hans venner.
Dilemmaet ble pĂ„ en mĂ„teâŠ..hvem skulle bli skutt đ„ș
Tankene svirret rundt i hodet hans, han var livredd. Hva skulle han gjĂžre? De kom seg av gĂ„rde, gikk en omveg for at naboer ikke skulle forstĂ„ hvor de skulle (og kunne advare folka i hytta). Det var âmangeâ soldater pĂ„ rekke og rad. Det var noen kilometer Ă„ gĂ„.
NĂ„r de var godt over halvvegs, sĂ„ sa han som var sjefen, âdu mĂ„ gi oss beskjed i god tid fĂžr vi er fremmeâ. Joda, litt etter sa far hĂžytâŠ..ânĂ„ er vi snart fremmeâ. Tyskerne omringet stedet raskt, men fant ingen hytte. De ble litt irriterte, urolige, og fĂžr de rakk Ă„ stille opp pĂ„ rekke igjenâŠ..sĂ„ gikk far videre med noen av soldatene âhakk i helâ. Tempoet var hĂžyt.
Rett fÞr, der hytta lÄ, var det en bratt bakke opp. Far var sprek, og hadde raskt tempo. Tyskerne holdt fÞlge, men flere strevde med tempoet og hadde heller ikke kommet seg pÄ plass i rekka.
SĂ„, nesten oppe pĂ„ toppen av bakkenâŠ..ropte far igjen: ânĂ„ er vi nesten fremme â. Og det hĂžrte ogsĂ„ de fire mennene inne i hytta. De sĂ„ hjelmene til noen av de tyske soldatene, og forstod at nĂ„ var tiden knapp. De mĂ„tte komme seg ut av hytta, fort. De organiserte raskt en fluktplanâŠ..en og en lĂžp ut og inn i skogen bak hytta, mens de andre kastet hĂ„ndgranater mot soldatene. Det ble en skuddveksling. Tyskerne rakk aldri Ă„ omringe hytta, de hadde jo for dĂ„rlig tempo opp bakken og var ingen samlet flokk pĂ„ det tidspunktet.
Min far la seg flatt ned pÄ bakken, lot som om han var dÞd.
Alle de fire mennene i hytta kom seg ut, reddet livet sitt. Soldatene var oppgitt, tok med seg det de fant av vĂ„pen og utstyr. Sparket borti far for Ă„ se om han var dĂžd (og fant ut at det var han ikke)âŠ..og beordret han til Ă„ lage en bĂ„re til en av soldatene som lĂ„ dĂžd rett ved siden av far. Det gjorde han.
FĂžr de forlot hytta, satte de fyr pĂ„ den. SĂ„ gikk de ned mot bilveien igjen. Far mĂ„tte vĂŠre med og bĂŠre bĂ„ra. Det var tungt. Nede ved vegen stod det en liten lastebil, hvor de skulle legge bĂ„ra med tyskeren oppĂ„ lasteplanet. Da viste det seg at bĂ„ra var for lang, og de ble opptatt med det. Opptatt med Ă„ fĂ„ plass til denâŠ.
Far lot som om han mĂ„tte tisse, og en av soldatene nikket godkjennende til det. Far gikk bak et grantre, ingen sĂ„ pĂ„ han. Da gikk han litt lenger bortâŠ.og siden ingen var oppmerksom pĂ„ han (alle var opptatt av bĂ„ra og den dĂžde soldaten)âŠ.sĂ„ benyttet han sjansen til Ă„ stikke av. Han begynte Ă„ lĂžpe, i skogen (pĂ„ vegen kunne han ikke lĂžpe for da kunne de finne han med bil). Han lĂžp hjem til sin morâŠ..der hun boddeâŠâŠet par mils lĂžpetur i skogen. For meg sier det ganske mye om hvor god form han var i. Vel fremme fant han frem en sovepose og fikk med seg litt mat. De avtalte at nĂ„r krigen var over, nĂ„r det var trygt Ă„ komme frem, sĂ„ skulle hun blĂ„se i jakthornet.
SĂ„ dro han for Ă„ gjemme seg i en hule i nĂŠrheten. Der ble han til farmor blĂ„ste i hornet, tre dager senere. 8.mai 1945. Da var det endelig fred i Norge đ§đ»
Han fikk vite at gislene hjemme i stua hans var sluppet friâŠâŠsĂ„ alle beholdt livet â€ïž
đ§đ» Jeg forteller denne historien for elevene mine, hver 8.mai (har gjort det i 28 Ă„r). Jeg tenker at det er sĂ„ viktig Ă„ snakke om krigen, og sette ord pĂ„ hvor heldige vi er som lever i et fritt land. Og historien blir sĂ„ nĂŠr, sĂ„ fengende, fordi det var MIN far. Elevene lytter, fĂžlger med, og har bĂ„de spĂžrsmĂ„l og kommentarer Ă„ komme med etterpĂ„. De er reflekterte og jeg er heldig som har denne flotte jobben â€ïž
đ§đ» Gratulerer med dagen đ§đ»