Kjørte ut og hentet startnummerene våre i går kveld….. og da fikk jeg den store “skjelven” 😱 hva hadde jeg begitt meg ut på 🫣 22 kilometer i terreng, det har jeg aldri gjort før. Jeg roet meg ned i løpet av kvelden og fant frem gode tanker før jeg la meg. Likevel drømte jeg hele natta om at jeg løp feil og ikke fant frem 🤣Men så var dagen her, og jeg gledet meg mest ☺️ de fleste jeg kjenner skulle løpe kortere distanser enn meg (litt fornøyd med det da) ☺️Vi kom oss i mål, både gubben og gamla 😳 det gikk egentlig utrolig fint, nesten hele vegen. Mye, veldig mye oppover i starten. Og etter bare 10 minutters løping måtte jeg av med skoen og fikse på en veldig vond tånegl. Men så var jeg i gang 🏃 tok igj6fire folk i den verste motbakke og tenkte at dette gikk jo fint. Løp på stien etter alle motbakkene, men småsnublet stadig i røtter og steiner. Vekslet mellom rask gange og løp. Møtte en hoggorm-unge, men ellers ikke noe kryp. Kom til første drikkestasjon og var ved godt mot, ikke sliten, glad og fornøyd ☺️ da ble det løp på en gammel veg og jeg var storfornøyd 😘 det gikk helt fint frem til neste matstasjon. Men da, da kom krampa…..i låret, så til de grader……sukk,det var vondt. Vurderte å bryte, men neimen om jeg skulle det, etter å ha løpt så bra så langt. Jeg VILLE ha medaljen!!! En hyggelig kar som løp 47 km/ultradistansen, stoppet og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg vinket han videre. Han sa at nå var det bare ca 7 km igjen, så det kom nok til å gå bra (var 7 km en trøst 😱 det føltes egentlig sånn). Jeg stod litt før jeg klarte å gå videre med krampa verkende…..etter hvert slapp den i motbakkene, men kom stadig tilbake. Og snart var begge låra krampe-angrepet. Flere lurte på om de skulle hjelpe meg, men jeg bestemte meg for at jeg skulle i mål, måtte bare ta det roligere. Så, da ruslet jeg videre, til topps. Og trudde jeg snart var i mål, før jeg så utsikten. Hjelpeste meg, j3var laaaaaangt unna mål. Fikk en liten psykisk knekk der, men jeg er sta…. og det var aldri et spørsmål lenger om å gi seg. Ned fra denne åsen var det ei skikkelig steinrøysa, jeg skled på steinene og da kom kramper i begge leggene (fint med litt forandring 🤣). Pratet med flere ultraløpere, som tok meg igjen. De slet også med kramper (en liten trøst at vi var i “samme båt”).Det var til dels ganske sølete, som dere ser. Etter flere opp og ned mot slutten, så kjente jeg meg igjen og målet var innen rekkevidde. Jeg klarte å løpe de siste par kilometerne, og tiden ble 4 timer og 30 minutter ☺️ jeg var litt skuffet, men likevel utrolig stolt og glad. Jeg gjennomførte faktisk 22 km terrengløp 🩷🩶🩷
Det er en herlig mestringsfølelse, og selv om kroppen ga meg kramper (som et resultat av at den ikke var fornøyd), så følte jeg meg ikke veldig sliten. Og jeg restituerte raskt, etter en dusj hjemme.
Dattera feiret bursdagen sin, så vi kom til dekka bord, og hyggelig samvær med familien 🩷🩶🩷 det ble en fin avslutning på en fin dag ❤️ nesten 40000 skritt 🍂
