Jeg skulle egentlig på fotballkamp og se på eldste barnebarnet spille, men så ble det ikke noe av likevel. Da var valget lett, jeg kjørte opp til stedet jeg vokste opp og bodde på til jeg var 15 år ikke lett å se i skumringen, men……mitt paradis!

Og vegen innover øvre Holtliane har jeg gått utallige ganger

Egentlig tenkte jeg å finne noen furukvister som jeg kunne ha ved trappa, men mørket kom for fort

Så da ble det gapahuken i stedet for…..

og bålkos…..

og her kunne jeg sitte å hente energi, lytte til naturen, og få perspektiv på ting jeg gruer meg litt til. Jeg er ikke en som gruer meg til så mye, men av og til skjer det jo….og etter en stund her ser alt mye lysere ut. Hva er det verste som kan skje tja, ikke så mye……egentlig det styrer jeg selv så nok en gang brukte jeg naturen for å komme i balanse.

Naturen = min medisin

Gleden over livet ved et bål er stort, både når jeg er alene og sammen med andre