For ca 3 år siden satt jeg en varm sommerdag på verandaen min med tunge tanker. Jeg hadde store smerter i høyre hofta (slimposebetennelse). Mine tanker er ganske teite, enten er jeg positiv eller negativ, sjelden midt imellom. Denne dagen var svart, jeg kunne jo ikke gå uten sterke smerter. Jeg tenkte:”nå skal jeg aldri mer gå på turer, på fjelltopper”.
Vel, vel. Jeg fikk besøk av barn og barnebarn denne dagen. Vi kom i snakk om min 60-årsdag tre år frem i tid. Hva skulle vi finne på 
vi endte opp med å ville dra til Lofoten.
Jeg måtte snu tankene. Hva nå? Lofoten, på krykker? NEI.
Jeg sendte mld til en omsorgsfull venn i løpemiljøet her, fikk noen gode tanker. La en plan for trening fremover (så fort smertene ville gi seg). Kjøpte treningsblader og leste på nett. Satte meg mål (som jeg egentlig hadde fra før, se bildet).
Jeg ville jobbe for at Lofotferien skulle bli bedre enn noen gang.
Kort fortalt, det ble oppturer og nedturer. Men sakte og sikkert ble det bedre og bedre. Og nå 3 år etter gleder jeg meg til ferien i Lofoten. Vi skal ha en liten aktiv uke sammen. Storfamilien min.
Det har ikke vært lett, men folkens, det meste sitter i hodet. Mental trening trengs for oss alle, ikke bare toppidrettsfolk. Jeg har lært utrolig mye undervegs. Og snart, veldig snart setter jeg meg i bilen klar for nordnorgesferie
Følg med!
De blir spennende å følge deg, lillesøster. God tur…
Takk. Det blir spennende å se hva jeg får oppleve undervegs. Vi to er like der, lar ting skje mens vi beveger oss fremover