Første arbeidsuke etter juleferien…..den føles alltid ekstra lang……men nå er vi godt i gang igjen. Jeg har gitt meg selv mye å gjøre 🫣 lagt opp til å rette absolutt alt elevene jobber med i norsk, på skolen. De jobber godt og fortjener gode tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Resultatet ble sene kvelder med jobbing, for meg 🫣 men det er verdt det, i perioder.
Så, til disse utrolig flotte, små episodene i arbeidshverdagen min ❤️
En dag, i en norsktime, så undrer jeg meg over ei jente som ser ut til (på avstand) å jobbe godt, men som ikke leverer noe ark til meg. Hva driver hun med, tenker jeg og går bort til henne. Wow, joda, hun jobber systematisk og godt. Elevene jobber med rettskriving. Og hun vil både gjøre det riktig og lære det. Hun har dysleksi, men det hindrer henne ikke i å jobbe på. Hun har fått inn teknikker/metoder som hjelper henne i skolehverdagen til å løse ulike oppgaver. Jeg ble så imponert over hennes modne måte å ta dette på ❤️ hun og hjemmet fikk tilbakemelding på hvor stolt jeg var av henne. Det varmet alle ❤️
Så, på mandag først var det noen som tullet litt. Jeg irettesatte en gutt, som noen sa hadde skylda. Da sier en annen ifra:” Det var ikke han, det var meg”. Wow, det er tøft. Å stå opp og ta skylda for det man har gjort. Jeg skrøyt av det til klassen. Hadde en lignende episode midt i uka, som jeg også forsterket for klassen. Og igjen i siste time i dag. En gutt ble bedt om å stå litt igjen når de andre skulle gå hjem (elevene er vant til å måtte stå litt igjen og forklare for meg hvorfor de bryter regler). Jeg kjefter ikke med høy stemme, ber bare om forklaring og sier hva jeg forventer videre. Jeg tenker alltid:” De er under opplæring. Det er min jobb å veilede de på rett veg”. MEN før de andre elevene går ut i dag, så kommer en gutt bort til meg og sier:” Jeg var også med på tullet i starten av timen. Jeg bør også bli igjen sammen med han andre”. Jeg blir så stolt og rørt over denne modenheten. Skryter av han, lar de andre gå og tar en prat med disse to gutta om deres litt dårlige oppførsel i starten av timen. De går fornøyde hjem ❤️ og jeg bobler over av stolthet. Tenk…. ved bare å forsterke bittelitt det å stå opp for hverandre, være lojale mot hverandre, så får jeg en slik oppførsel tilbake ❤️ de er bare 11 år.
Siste herlige historie denne gangen. Vi så film på mandag, 51 unger på 11 år. På forhånd hadde jeg sagt at vi kanskje kunne lage en forestilling basert på denne filmen. Etter filmen på mandag klappet elevene av begeistring. I dag skulle det avgjøres hva barna ville. Og gjett om de vil være med på ideen til min kollega….og meg. Joda, de har kommet med konkrete tilbakemeldinger på hvilke roller de selv vil ha. Og de fleste er veldig engasjerte og gleder seg, noen overrasker oss skikkelig. Alle skal delta på noe, felles sanger og eventuelt som statister. Men noen får større roller……og det må de velge selv (blir trukket ut når flere vil det samme). Jeg opplever at denne ideen til min god kollega, og mitt engasjement sammen med henne, har satt i gang en prosess som kommer til å spleise oss alle enda bedre sammen ❤️ faktisk mer enn jeg tenkte på forhånd. Vi har et felles mål som alle skal bidra med for å få til: FORESTILLING, når vi er klare for det. Forestilling for de andre elevene på skolen, og foreldrene ❤️ elevene skal selv være med å skrive replikker. De skal øve inn sang, musikk og dans. Og de skal til slutt øve inn skuespilldelen og sette alt sammen. Jeg gleder meg helt vilt til denne prosessen, dette halvåret ❤️
Dere skjønner vel at jeg har verdens beste jobb ❤️❤️❤️
Men akkurat nå er det helg, og jeg skal roe ned i kveld. Med levende lys, film og musikk ❤️
