Det er aldri lett å ta farvel med noen vi ikke får møte igjen…..noen som har vært i livet vårt en liten stund for lenge siden eller kanskje hele livet 💕
I morgen skal jeg i begravelsen til en som bare var i livet mitt, på en måte, i min barndom og ungdomstid 💕 bror til en av mine beste venninner 💕 han bare var der og samtidig satte han spor i meg. Jeg husker hvor god han var til å spille sitt instrument i korpsa, og spilte for meg hjemme hos venninna mi 💕 han var bare litt eldre, slik at på en måte var vi i samme ungdomsgjeng, noen få år….
og vi (min eksmann og jeg) “fulgte med han” fra sidelinjen…..spesielt bare fordi han var god i musikk og en del av min vennegjeng 💕
Nå har kreften tatt livet hans bort fra familien og de som stod han nær. Og jeg har lest mange minneord om han, de siste dagene. Varme, flotte ord om en varm, omsorgsfull person 💕
og det gjør vondt.
Vondt å lese, vondt å vite at “en av oss fra ungdomstiden” måtte forlate denne verden alt for tidlig, vondt å vite at min venninne ikke lenger har sin bror 😥
Jeg synes det er fint med blomster, fint å vise at man bryr seg……
vi, klubbjentene,
ga venninna vår en blomst til trøst i dag. Det hjelper ikke så mye på sorgen, men er likevel en liten fargerik trøst i en grå hverdag 💕 og det ligger nestekjærlighet bak ordene på kortet og “gaven” 💕
Hvil i fred, min ungdomsgjengvenn ❤️
